Til topps i Sør-Amerika
Tekst og foto: Arve Aakvik
Fredag 26. november 2004 satte jeg meg på flyet i Oslo med kurs for Aconcagua, det høyeste fjellet utenfor Himalaya (6962moh), sammen med 10 andre eventyrlystne karer og ei jente. Etter å ha nådd toppen av Kilimanjaro i februar 2003, sterkt preget av høydesyke, har jeg på en eller annen måte fått sansen for de høye fjellene. Turen gikk, en time forsinket, først til Frankfurt og deretter til Santiago i Chile med mellomlanding i Buenos Aires i Argentina. Det tok 22 timer fra vi boardet på Gardermoen til vi slapp ut i frisk luft i Santiago. Den lengste flystrekningen tok 14 timer. Pga den før nevnte forsinkelsen manglet vi all bagasjen da vi kom frem. Verst var det kanskje for de 35 frelsesarmesoldatene som skulle ha konsert på kvelden. De manglet nemlig alle instrumentene sine.
Gjengen samlet utenfor hotellet i Farellones
Siden Hvitserk, selskapet som arrangerte turen, har erfaring med tapt bagasje, hadde alle pakket det mest nødvendige i håndbagasjen. Vi reiste også i turutstyr inkludert plast-/vinterklatresko. Dermed var det bare å kjøre rett opp i fjellene ved Santiago og sjekke inn på et hotell 2500 moh. Dette er et vintersportssted som heter Farellones ikke langt unna velkjente Valle Nevado. Da mørket senket seg, så vi lysene fra Santiago. På dagen var det umulig å se byen pga smog. Grunnen til at vi dro hit var for å akklimatisere oss. Dvs å la kroppen gradvis venne seg til høyden. Anbefalt økning av sovehøyden over 3000 moh er 300 meter pr døgn. Når vi skal bestige et fjell på nesten 7000 meter sier det seg selv at vi må bruke lang tid. Ved å gå turer opp på fjelltopper og så gå ned og sove akklimatiserer man ekstra bra.
Søndag 28. november
Første akklimatiseringstur var opp til toppen av en skiheis på 3300 moh. Vi gikk utrolig sakte og drakk veldig mye vatn, opptil 6 liter om dagen. Dette er også veldig viktig for akklimatiseringen. Ingen hadde lov til å pisse gult på hele turen! Da hadde man drukket for lite og måtte skynde seg å få i seg en liter vatn. Vel oppe på toppen satt vi et par timer før vi gikk ned igjen. Vi så også flere kondorer i dag. Dette er enorme fugler, som en labrador med vinger! De fleste sleit litt med hodepine pga høyden.
Mandag 29. november
I dag var det på samme måten. Vi gikk opp til en topp på 4050 meter denne gangen. Jeg sleit veldig de siste 500 meterene med hodepine. Hvis jeg gikk litt for fort ble det uutholdelig, så det var bare å justere ned tempoet.
Cerro Francisco 4050 moh
Vel nede igjen hadde bagasjen ankommet. Planen var å bestige El Plomo (5200), men den krevde stegjern og isøkser som var blant det vi manglet. Men siden vi etterhvert trengte å sove høyere enn hotellet, ble det besluttet å gå inn til basecamp (BC) for denne toppen. Da ville vi sove på 3400 meter, og vi kunne gå akklimatiseringsturer derfra.
Tirsdag 30. november
Dagen startet derfor med å pakke utstyr i transportsekker og sende de med muldyr til BC. Selv gikk vi kun med lette dagstursekker, fylt med drikkeflasker med vatn. Her brukte vi et guidefirma som stilte med messetelt og mat i BC. Vi brukte ca. 6 timer inn dit i fint vær og sakte tempo.
Onsdag 1. desember
Vekking kl. 0530 for bestigning av Bismarck (4700 moh). Dette ble for de fleste, meg inkludert, en nokså krevende tur. Den siste delen var ganske alpin, dvs det var luftig og løst og krevde en del klyving. Vel oppe på toppen drakk jeg den siste skvetten av vatn. Dette medførte en forferdelig hodepine på veien ned. Utsikten var imidlertid formidabel, og en kondor strøk forbi oss på 20 meters avstand. Ikke alle kom opp på denne toppen pga hodepine og kvalme. Under akklimatiseringen gjelder det også å være forsiktig med å presse seg for hardt. Om kvelden fikk vi servert tacos til middag, og alle tok tidlig kveld.
El Plomo (5200) til vestre i bildet og Bismarck (4700) til høyre, delvis skjult av skyer. BC ligger nede i dalen.
Utsikt fra toppen av Bismarck.
Torsdag 2. desember
Startet kl 0645 og gikk ned til landsbyen La Parva. Turen tok tre timer i pent vær. Vel nede på hotellet pakket vi om bagasjen igjen og hastet til flyplassen i Santiago. Nå ble kursen satt mot Argentina. Flyturen til Mendoza tok 40 minutter. Nesten all vin fra Argentina kommer herfra. Siden vi måtte betale og hente klatretillatelsene våre her neste dag, ble det en overnatting på hotell. Kvelden ble selvfølgelig brukt på en restaurant der vi spiste verdens største og beste biffer og drakk lokal vin. Vi fant også en internettcafe og fikk sendt hilsener heim.
Fredag 3. desember
Dagen startet med skjemautfylling på kontorene til administrasjonen til Aconcagua nasjonalpark. Her må alle ekspedisjondeltakerne møte opp personlig. Byråkratiet er høyt verdsatt i Sør-Amerika! Deretter kjørte vi nordvestover gjennom et fantastisk landskap i tre og en halv time. Mendoza ligger på pampasen, dvs at det er helt flatt rundt omkring. I vest ser du på klare dager Andesfjellene. Til slutt kjørte vi inn i Andesfjellene. Langs veien ligger den nå nedlagte jernbanen mellom Chile og Argentina. Den ble oppgitt pga av stadige ras. Dette er ikke så rart når en ser på fjellene rundt. Det meste er løst og ser ut som svære grushauger, unntatt toppene som ser faste ut. Ut på ettermiddagen var vi fremme i Penintentes der de fleste ekspedisjoner starter fra. Her hadde Hvitserk lager med telt primuser og diverse annet utstyr hos Fernando Grajales Expeditions. Det ble ei overnatting på et nokså medtatt hotell. Kvelden gikk med til å pakke om og gjøre utstyret klart for muldyrtransport inn til basecamp. Siden det tar to dager å gå de 36 kilometerene og 1400 høydemeterene inn dit, måtte vi bære med oss alt vi trengte for en ovenatting på mellomcampen Confluencia (3400 moh).
Lørdag 4. desember
Tidlig frokost, og deretter en halvtime i bil fram til gaten til nasjonalparken (2950 moh). Her måtte vi levere klatretillatelsene hos Guardaparques. Dette er vakter som tar seg av søppelkontroll, kontroll med hvem som er i parken til enhver tid, legetjenester i BC og eventuelle redningsaksjoner. Hos dem fikk vi utlevert hver vår nummererte søppelsekk som skulle leveres inn full etterpå. Det betyr at alt søppelet som vi produserte, skulle bringes ut av parken. Denne ordningen har medført at området i dag fremstår som veldig reint og fint etter å ha vært forsøplet av den store trafikken i tidligere år. Turen inn til Confluencia tok oss fire timer med sekker på 15-20 kg. Vi ble møtt med snacks og varm og kald drikke i messeteltet. Resten av dagen tuslet vi rundt i området for å akklimatisere oss.
Ved gaten til nasjonalparken. Toppen av Aconcagua i bakgrunnen.
Utsikt innover den uendelige Horconesdalen
Søndag 5. desember
Opp kl. 06 med soveposer og liggeunderlag fedigpakket. Guiden vår hadde bestilt et ekstra muldyr som vi fikk sendt disse med. Det ble en kjærkommen lettelse i børen vår, for dagen i dag skulle vise seg å bli hard. 8-9 timer brukte vi inn til Plaza de Mulas som er basecamp. Mesteparten av turen gikk på noen enorme, flate grussletter innover Horconesdalen. Her måtte vi se oss for for hvert skritt fordi det var steiner overalt, som et inntørket elveleie. Sterk motvind hadde vi også hele veien, noe som medførte enormt med støv. Flere ganger ble vi forbigått av muldyrkaravaner med forsyninger til BC. Noen døde, inntørkede muldyr passerte vi også, og vi så en vill, levende lama. Helt mot slutten passerte vi Old Plaza de Mulas med en sammenrast steinhytte. Her gikk det et stort ras for noen år siden, så BC ble flyttet. De siste kilometrene ble veldig bratte, og tempoet ble senket ennå et hakk. Vel fremme ble vi tatt godt i mot av Lilliana som var sjef i vår camp. Vi fikk forfriskninger og kylling til kvelds. Den velkjente hodepina kom snikende, men vi var tross alt på 4350 moh.
Ankomst Basecamp
Mandag 6. desember
Hviledag! Frokost ble ikke servert før kl. 0930. Herlig! Dagen brukte vi til å øve på å stanse utglidning på is. Det ble gjort med stegjern og isøks på et bratt isfelt i nærheten. Økta varte bare et par timer, men alle var ganske slitne etterpå. Senere på dagen kom ei gruppe klatrere ned fra Berlin (5930 moh). De hadde ligget der i tre dager uten å få godt nok vær til å støte mot toppen. Vi håpet selvfølgelig på finvær de kommende dagene, men akkurat nå snødde det.
Hviledag i basecamp med musikk på øret og drikkeflaska innen rekkevidde. Thomas leser skrekkhistorier om klatrere i Himalaya..
Basecamp sett fra hotellet. Nido ligger over kanten til høyre for toppen midt i bildet.
Tirsdag 7. desember
Bæredag! Pakket sekkene med mat, primus, gassbokser, telt, stegjern og isøkser. Dette ble først fraktet opp til Canada (5050 moh). Turen opp tok 3 timer med sekker på 15-20 kg. Der satte vi opp et telt og fylte det med utstyr. Deretter gikk vi opp til Nido de Condores (5550 moh) og satte opp det andre teltet og la resten av utstyret der. Vi brukte 3,5 timer på turen dit. Flere av oss fikk det rimelig tøft de siste 200 meterene og måtte henge på stavene titt og ofte. Været var nå så dårlig at det ikke ble tid til å nyte utsikten. Det var bare å sette utfor bakkene på løs grus og snø. Etter et par timer var vi nede igjen i leiren.
Onsdag 8. desember
Hviledag! Jippi! I dag hadde vi ingenting på programmet, men ingen fikk lov å ligge i teltet og late seg. Når en ligger og sover, puster man nemlig som om en er i lavlandet. Det hjelper ikke på akklimatiseringen – heller tvert om. Oppskriften var å tusle rundt, og de fleste av oss valgte da å ta en tur for å kikke på hotellet som ligger en halvtime unna BC. Denne kuriositeten måtte vi bare undersøke. Det gikk også rykter om hamburgere og cola der borte. Siden det er vanskelig å få inn forsyninger hit (muldyr eller helikopter = dyrt), er det ingen oppvarming av hotellet. Innetemperaturen er derfor lavere enn ute.. Iført dunjakker nøt vi allikevel en herlig hamburger og en boks cola til 9 USD. Dette syntes vi var gitt for pengene. Ellers drakk vi, som alltid, mye vatn, hørte på musikk fra MP3-spillerne våre og skreiv dagbok. Kvelden ble avrundet med at Lilliana og kokken Santiago serverte pizza. Det er vel unødvendig å si at stemningen var høg i messeteltet! Ellers begynte jeg nå å slite med tung pust, og våknet et par ganger pr. natt av kvelningsfornemmelser. Etter å ha trukket pusten djupt et par-tre ganger, sovnet jeg igjen. Vi fikk også vite at en person ble fløyet ned fra BC med lungeødem, en svært alvorlig form for høydesyke.
Torsdag 9. desember
Flyttedag! Sein start for å utnytte den tjukke lufta lengst mulig. Bruker 4 timer opp til Canada med sekker på 15-25 kg og er fremme kl. 16. Været er nydelig, og vi sitter ute og smelter snø på primusene og spiser Real turmat. Vi blir også vitne til at 4 paragliderpiloter starter oppe ved Nido og flyr ned til BC. De blir temmelig små i de mektige omgivelsene.
Canada sent på kvelden
Fredag 10 .desember
Flyttedag igjen! Vi lar ett telt stå igjen på Canada i tilfelle noen akklimatiserer dårlig og har behov for å gå ned og sove. Turen opp til Nido tar oss fire timer og vi slår opp teltene og slapper av i et nydelig vær. De fleste koser seg og spiser, men jeg får etterhvert sterk hodepine og har ikke sjans til å få i meg noe mat. Jeg er også ganske tungpustet når jeg hviler. Jeg tar to Albyl-E, som er blodfortynnende og hjelper mot hodepine. Senere på kvelden tar jeg, i samråd med guiden, en halv Diamox. Diamox er egentlig en medisin mot grønn stær, men den hjelper også mot høydesyke. Spesielt hjelper den på pustingen om natta, slik at en får nok oksygen. Flere andre blir satt på samme kuren. Når en først er begynt med Diamox må en fortsette helt til en er nede under 3000 meter igjen. Siden jeg ikke akkurat er pigg på kvelden, føler jeg nå at toppen er utenfor rekkevidde.
Lørdag 11. desember
Hviledag! Har hatt en relativt god natts søvn. Smelter snø og drikker vann. Lunsjen får vi fra guide-teltet av hovedguiden Ivar som har bakt scones. Den serveres med skinke og omelett. Siden jeg ikke spiste noe særlig i går, er det himmelsk å få litt mat i magen. Været er ganske fint, men det er for mye vind til en toppdag. Får ellers æren av å skrive dagens Hvitserk-rapport som overføres til deres hjemmeside via PDA og satelittelefon. Får også hilsener hjemmefra, som tekstmelding over satelittelefonen, og passer å å hilse tilbake i rapporten. Et par timer før leggetid tar jeg en hel Diamox (250mg).
Nido de Condores. Traversen er synlig som en hvit strek over grusen i øvre billedkant. Toppen ses rett over den.
Søndag 12. desember
Bæredag! Har sovet ganske bra tross mye bråk fra den sterke vinden. Pisseflaska har jeg også innviet! Deilig å bare reise seg på kne i soveposen og la det stå til, istedet for å kle på seg og gå ut. Siden vi drikker mye, blir det mye pissing og mange morsomme pisseflaskehistorier.
Etter frokost er det å flytte utstyr opp til Berlin (5930 moh). Vi går med forholdsvis lette sekker. Siden vi trenger det meste nede i Nido, er det bare mat, stegjern og gass som skal opp. Isøksene får vi ikke bruk for, etter å ha snakket med en annen ekspedisjon som har vært på toppen. Bortsett fra en veldig kald vind, går dagen veldig greit for min del. Bjørk, ekspedisjonens eneste kvinnelige deltager, må imidlertid gi seg 100 høydemeter over Nido pga lungeproblemer. Dagen etter går hun ned til BC for å vente på oss der. Vi går et lite stykke over Berlin bare for å gjøre oss kjent, siden det er litt kronglete å gå der i mørket. Alle som har høyderekord fra Kilimanjaro, slår den i dag. På kvelden spiser jeg godt og er pigg, og troen på å nå toppen kommer tilbake. Bare været bedrer seg!
På tur ned mot Berlin etter å ha båret utstyr opp.
Mandag 13. desember
Flyttedag! Starter opp til Berlin kl. 14. Mye vind og kaldt. Siden vi går utrolig sakte, er det vanskelig å holde varmen. Kulden må kles ute. Vel fremme setter vi opp teltene. Til nå har vi hatt det komfortabelt med to mann i tremannstelt. Nå orker vi ikke bære opp så mange telt. Vi har et telt på Canada, og et står igjen på Nido. Det betyr tre mann i hvert telt. Smelter snø og spiser litt. Matlysten er på bånn-nivå, men vi greier da å presse i oss litt. Planen er å stå opp kl. 04 neste dag og begynne å smelte snø – kl. 05 skal vi få beskjed fra guidene om det blir toppdag – og kl 06 skal vi være klare til avmarsj. Ute hyler vinden verre enn jeg noen gang har hørt den..
Tirsdag 14. desember
Toppdag!!! Har sovet litt om natta, men har ligget mest våken og hørt på vinden. Starter snøsmelting kl. 04 og spiser noen skjeer med frokostblanding og varmt vann. Har egentlig liten tro på dagen, men vi veit at det er meldt dårligere vær de neste dagene. Vi kan ligge her ei natt til før vi må ned, helst så langt som til BC for å hente oss inn igjen. Vi har satt av fire dager til toppforsøket, så da blir tida knapp. Kl. 05 ropes det GO! fra guide-teltet! Lettelsen er stor, samtidig vet jeg at dette kommer til å bli noe av det tøffeste jeg har opplevd. Kl. 06 står vi klare utenfor teltet iført alt vi har av klær. Balaclava, Goretex-lue utpå der igjen, dunjakke – alt er på. Det er -20ºC og sterk kuling. Jeg holder meg varm på overkroppen, men sliter med føttene hele tiden. Vi går med doble plastsko heile gjengen, og noen har heldekkende gamasjer utenpå. Disse sløyfet desverre jeg. Resultatet er at jeg for hvert skritt beveger tærne et par ganger nede i skoene for å prøve å få varmen i dem. Varmen kommer den (men ikke før jeg er på vei ned igjen 8-9 timer senere..). Tempoet er utrolig lavt, og andre nærmer seg og går forbi oss. Seinere er det vi som går forbi dem. Ved Indepedencia (6370moh) stopper vi og tar på oss stegjernene. De trenger vi over traversen 100 meter lenger oppe. Der er det imidlertid så vindutsatt at det ikke er mulig å stoppe, langt mindre begynne å fikle med stegjern. De fleste fatale ulykkene som har skjedd på Aconcagua, har skjedd nettopp i traversen. En utglidning her medfører god fart og få hindringer før du er nede på Nido 1000 meter lenger ned. Nå viser det seg at forholdene er veldig fine, og at det er snø og is nesten bare i stien vi følger. Vinden er imidlertid nådeløs, og vi må snu ansiktet vekk eller dekke det til for ikke å få forfrysninger. Midt på traversen er det en klippe vi kan ta en pause bak. Ellers må vi bare gå på for å holde varmen.
Utsikt nedover traversen. Stien er snødekt mens det ellers bare er mindre snøfelt å krysse.
Neste pause blir ikke før vi kommer inn i den fryktede Canaletaen (6660moh), der det er litt lunere. I stigningen rett før Canaletaen får jeg pustebesvær og smerter i lungene. Etter en liten pause går det over og jeg kan fortsette, men i enda lavere tempo. Vel framme tar vi en liten hvil og prøver å drikke litt og få i oss litt sjokolade og nøtteblanding. Hovedguide Ivar sliter med hoste og halsonde og stopper her. Han har vært på toppen to ganger før og orker ikke å sette helsa på spill. Eldstemann Arild (62 år!) må gi seg på 6800 moh. Han er totalt utmattet og slår følge med Ivar ned. Canaletaen er en bratt renne på 800 meter (og 200 høydemeter med løs stein og grus) som fører helt til toppen. Pga av at det er så løst, anbefaler Ivar at vi holder oss mest mulig på de få snøfeltene som er der. Jeg går avgårde som førstemann i gruppa, men må raskt slippe Håvard, Jon-Gunnar, Tor-Erik og Thomas forbi. Jeg bruker omtrent to og en halv time opp til toppen og må stadig henge over stavene for å få pusten igjen. De som gikk forbi meg, er oppe 40 minutter før meg og gir meg god oppmuntring på veien opp. Jeg kommer opp til toppen på 6962 moh helt alene kl 1345. Bortsett fra vinden er det et nydelig vær, og jeg har følelsen av å se hele Sør-Amerika. Følelsen er helt fantastisk, og i et svakt øyeblikk blir jeg faktisk litt rørt... Noen minutter senere kommer Øyvind og Fredrik opp, og vi klemmer og fotograferer hverandre.
En lykkelig, kald og svært sliten artikkelforfatter 6962 moh.
Utsikt nedover Canaletaen. Kristian og Christian skimtes på vei opp.
Skyene er på vei inn. Best å komme seg fort ned..
Dette er imidlertid ikke noe sted å være, så etter15-20 minutter er jeg på vei nedover igjen. Turn-around time på Aconcagua er vanligvis kl. 15. Da trekker det nesten alltid inn skyer, uansett hvor fint været er. Og i denne høyden vil man ikke være hvis det blir uvær. Nå er det min tur til å gi oppmuntring til de mange jeg møter nedover i Canaletaen. Skyene, som jeg på toppen så danne seg over fjellene rundt kommer snart, og på tur over traversen får vi snø. Stakkars de som kom opp nå! Før vi kommer oss ned til Berlin, må vi bare sette oss ned og vente. Det er fullstendig whiteout, og vi har problemer med å finne stien. Hjelpeguide Håvard, som er med oss, får via radio tak i Ivar nede i Berlin. Etter litt forklaring finner vi stien igjen. Vel nede på Berlin blir det en liten pause før vi bryter leir og begynner å gå ned til Nido med svært tunge bører. Her er det bratt og løst, så vi bruker nok et par timer ned. Nede på Nido setter vi opp teltene og flater fullstendig ut. Noe varmt vann får vi fra Jon-Gunnar og Tor-Erik i naboteltet. De var nede et par timer før oss og har rukket å smelte snø. Det eneste jeg greier å få i meg, er en kjeks og en kopp te før jeg sovner. Natta blir imidlertid svært ukomfortabel da vinden øker til storm. Teltet ligger flatt over meg og snø fyker inn overalt. Faktisk blir to telt ødelagt i den kraftige vinden, og en ryggsekk som lå i et yttertelt, blir feid avgårde. Heldigvis stopper den mot en stein et stykke unna.
Onsdag 15. desember
Vi har bestilt to bærere til å hjelpe oss ned til BC med utstyr, siden vi har båret opp i flere omganger. Frokost orker vi ikke da det ennå er snøstorm. Det blir en prøvelse å pakke teltene. Det vi ikke har fått beskjed om, er at Guardaparque nede i BC ikke tillater noen å forlate leiren i dette været. Så vi venter til klokka er over 11 før vi innser at vi må bære alt selv. Det blir tunge bører. Ivar bærer totalt 54 kg (lånte vekta til muldyrførerne nede i BC) og alle har det tungt. Halv tre er jeg nede og får i meg en halv sandwich som kokken Santiago steller i stand og pakker om for muldyrtransport. Så er det bare å springe ut til gaten. Vi skal ut i en etappe, og det er fritt frem å gå så fort en vil. Det er ikke mulig å gå seg vill, og godt akklimatiserte som vi er, er det ingen problem å gi på litt. Jeg bruker nesten seks timer ut og er framme 2115, akkurat når det begynner å bli mørkt. Jeg er totalt utslitt og orker såvidt å leite fram klatretillatelsen min, som skal stemples av Guardaparque i gaten. Etterpå er det transport til Penintentes, der det blir en himmelsk dusj og litt mat og øl. Greier ennå ikke å spise noe særlig, men presser i meg alt jeg kan. De siste ankommer ikke hotellet før kl 24, og de har hatt en svært strabasiøs tur ut.
Torsdag 16. desember
Står opp i 8-tida og hjelper til med å sette opp telt for tørk og inspeksjon. De teltene som trenger reparasjon, blir tatt med tilbake til Norge. Jeg viser også frem den ene stortåa mi til Ivar. Den er blitt svart på oversiden. Jeg tror det bare er ei vanlig blåtå, men får til svar at det er en lett forfrysning. Senere merker jeg at det i alt er fire tær som er blitt følelseløse av kulden. Sannsynligvis skjedde det på toppdagen, eller dagen da vi våknet i snøstorm på Nido. Klokka 13 setter vi kursen mot Santiago. Grensepasseringen tar et par timer med utfylling av skjema og gjennomlysing av all bagasjen. Chile og Argentina er visstnok ikke verdens beste venner, noe som gjør det veldig byråkratisk å passere grensen. Vel framme i Santiago går vi amok på et kjøpesenter og handler rene underbukser og sokker. Om kvelden sitter vi på en uteservering i shorts og t-skjorte og nyter god mat og vin. Kontrastene til morgenen før kunne ikke vært større.
Fredag 17 desember – søndag 19 desember
Siden vi toppet første dagen vi hadde satt av til det, har vi nå noen dager til overs. Vi tar buss to-tre timer ut til kysten av Chile, til en plass kalt Viña del Mar. Dette er en typisk ferieplass med fine sandstrender og en deilig kjølende bris. Siden vi er ganske langt sør og det ikke er noen beskyttelse mot Stillehavet her, er temperaturen i sjøen ikke mer enn 18 grader. Vi mollkoser oss allikevel og spiser godt på resaurantene. For rundt 70 kroner får vi et herremåltid med rikelig drikke til. Ingen ser ut til å savne Real turmat...
Velfortjente hviledager i Viña del Mar. Thomas, Øyvind og Christian koser seg.
Mandag 20. desember – onsdag 22. desember
Hjemreise fra Santiago kl. 13. Kommer frem til Mosjøen kl. 05 på onsdag, sliten og mett på inntrykk.
Helt til slutt vil jeg rette en stor takk til mine sponsorer/utstyrsleverandører og reiseselskapet Hvitserk.
www.statkraft.no www.spesialsport.no Brillehuset Mosjøen Synsam
" www.synsam.no
HYPERLINK "http://www.hvitserk.no" www.hvitserk.no
