Cho Oyo

Den turkise gudinne

Cho Oyo 8201 moh

Cho Oyo sett fra Tingri.

Kart over området.  Den rosa linjen er grensen mellom Nepal og Tibet (Kina).

ABC 26. september 2006

Jeg våkner av et øredøvende brak.  I all hast får jeg stukket hodet ut av teltet, akkurat i tide til å se et kjempeskred tordne ned den nær vertikale nordsiden av det 6500 meter høye nabofjellet.  Heldigvis ligger ABC (Advanced Base Camp) en god kilometer unna foten av dette fjellet.  Et imponerende skue, men tankene på å bevege meg opp i det enorme og stupbratte målet vårt et par kilometer lenger opp i dalen, er ikke fristende.

Vidar i "vår" del av ABC.  Cho Oyo i bakgrunnen.

  

I ABC, som ligger 5700 moh, har vi nå oppholdt oss siden 7. september.  For noen dager siden kom det en halvmeter snø i løpet av en natt.  Forholdene for å klatre Cho Oyo er de dårligste på mange år.

Reisen

Turen vår startet fra Gardermoen for nøyaktig 33 dager siden.  Vi er en liten ekspedisjon med seks deltagere i regi av Hvitserk, en reiseoperatør med fokus på utradisjonelle turer og ekspedisjoner.  Dette er første gangen de prøver seg på en 8000-meter.  Et av kravene for å bli med er at man tidligere har vært på 7000 meter.  Vi har også hatt en samling i Jotunheimen, i begynnelsen av mai, med skibestigning av noen alpine topper.  

Reisen vår tok oss til Kathmandu i Nepal.  Der gjorde vi i løpet av noen dager de siste innkjøpene og ordnet mange detaljer.  Videre derfra kjørte vi buss og bil til grensebyen Zangmu på grensen til det okkuperte Tibet.  Kina annekterte Tibet i 1950 og har unektelig satt sitt kommunistiske preg på landet.  

Så kjørte vi langs hårreisende veier sterkt preget av jordskred til Nyalam.  Her ble vi et par dager for å akklimatisere oss, dvs gå rolige turer et par-tre hundre høydemeter opp, for så å gå ned og sove igjen.  Dette er svært viktig for å unngå høydesyke.  Neste stopp på veien var Tingri, langt inne på den tibetanske høysletten.  Dette er bare en liten husklynge i et ørkenaktig landskap.  Men alle ekspedisjoner stopper her for akklimatisering, også de som skal til Everest.  Her fikk vi også vår første utsikt til målet.  Dreide vi hodene litt til venstre, så vi rett inn i nordsiden av Everest.  Dette var også de siste nettene vi kunne sove innendørs.  Fem dager etter pakket vi sakene våre for yak-transport i basecamp.  Alt i alt hadde vi omtrent  ett tonn med utstyr som skulle opp til ABC.  Dette inkluderte kjøkkentelt, spisetelt, bord og stoler, et sovetelt til hver, telt til de tre sherpaene våre, kokken og kjøkkengutten.  Og en masse mat, bla 400 egg!

Yak-okse ferdiglastet for transport inn til ABC.

ABC 26. september

Etter frokost kommer Russel Brice på besøk.  Han er en av de mest erfarne ekspedisjonslederne som opererer i Himalaya, og også medeier i det Nepalske firmaet vi får sherpaene fra.  Meldingen fra ham er klar:  Det er for farlig å klatre fjellet nå.  Det første værvinduet i sikte er 30. september og 1. oktober.  Etter dette er det meldt om vindstyrker på 100 km/t så langt meldingen rekker.  Siden det er så kort tid til værvinduet, vil ikke snøen få festet seg tilstrekkelig.  Russel har bestemt seg sammen med flere andre store aktører for å avslutte ekspedisjonen.  Vi bestemmer oss for det samme.  Russel har vært elleve ganger på toppen av Cho Oyo, og det vil være ren idioti å ikke lytte til råd fra ham.

Sterk vind over toppen.

ABC 27. september

Hipp hurra!  Det blir toppforsøk.  Den ekstreme vinden har i løpet av natta feid mye av snøen vekk fra fjellet.  Det skal være trygt å lure seg opp den originale ruta fra 1954.  En time lengre å gå enn normalruta, men ingen kø på de faste tauene.  Hvis ikke de andre tenker det samme som oss da.

På tur ned "Killer slope" etter akklimatiseringstur.

Camp 1 29. september 6400 moh

Vi sliter oss opp den sinnsykt bratte og løse ”Killer Slope” til campen vår.  Her har vi vært to ganger før og overnattet.  Mye utstyr bla oksygen og telt er også blitt båret opp.  Jeg er dårlig på kvelden, og greier ikke å spise.  Jeg har slitt før med bihulebetennelse og har gått en uke i ABC på en hestekur med antibiotika.  I høyden jobber kroppen hardt nok uten å være syk.

Camp 1 med ruta videre.

Camp 2 30. september 7200 moh

Dagen blir tøff og lang.  Vi må klatre med isøks og stegjern opp to bratte isklipper.  Det er lagt opp faste tau, så vi bruker også tauklemmer.  Klatringen er ikke teknisk vanskelig, men i denne høyden er det faktisk en halvtimes operasjon bare å få på seg skoene.  Og følgene hvis noen skulle falle er fatale.  Det er vel unødvendig å si at vi er slitne når vi når camp 2.  Her er planen å smelte noen liter vatn, spise litt og kanskje sove noen timer.  Igjen sliter jeg med å få i meg mat.  En bamsemums blir fasit etter noen timer.  Jeg vet det er for lite på to dager, men det som går ned kommer like fort opp igjen.  Får i hvert fall i meg litt vatn.  Så slumrer vi noen timer med 0,5 liter oksygen pr minutt.  På toppforsøket skal vi gå med 2 liter pr minutt.  

Inge og meg på tur opp "First icecliff".  Luftig!

Toppdag 1. oktober

Klar for toppstøt.

Vi er klare for avmarsj kl 01.  Det er -25 grader, men omtrent vindstille.  Alle går med dun fra topp til tå og dunvotter og spesialsko.  Blodet vårt er i løpet av akklimatiseringen blitt svært tykt til tross for at vi spiser blodfortynnende medisiner.  Dette gjør faren for forfrysninger større.  Ved å puste oskygen reduserer vi denne faren betraktelig pluss at vi øker sikkerheten generelt.  Sherpaene våre bruker også oksygen.  I den klare natten kan vi se flere tog med hodelykter høyere opp i fjellet.  

Tungt og kaldt!  Blir bedre når det blir lyst..

De har startet fra Camp 3 på 7500 moh.  Dette er mest vanlig, men vi droppet det.  Fordelen er en mindre overnatting i ekstrem høyde.  Når en oppholder seg i en sånn høyde brytes kroppen ned fort.  Sår gror ikke og hår og negler slutter å vokse.  Bakdelen for oss er naturligvis at veien opp til toppen blir lengre.

Etter noen timer når vi en camp Russel sin gruppe har brukt.  Vi har avtalt å møte dem her for å hjelpe å tråkke spor videre.  Når vi kommer fram, ser vi dem et par timer lengre opp i fjellet.  Nå slipper vi i allefall å tråkke spor.  Vi bytter oksygenflasker og stavrer videre.  Fire rolige skritt og så pause for å puste, fire nye osv.  Det går ulidelig sakte.  På ca. 7700 moh møter vi Yellow Rock Band.  Dette er en klippeformasjon som strekker seg langs hele fjellet.  Her er det så bratt at vi er nødt til å klatre igjen.  Heldigvis har sherpaene til Russel lagt ut et fast tau.  Det begynner å lysne, men enda er det noen timer til sola treffer oss og begynner å varme.  Forseringen av det faste tauet blir et umenneskelig slit.  Ikke bare er det tungt, men det er vanskelig å betjene tauklemmen og karabinene med store votter.  Vel oppe beundrer vi den fantastiske utsikten et par minutter før vi stavrer videre.  Vi må nå traversere en fjellside på 35 til 45 graders helling for å komme tilbake på normalruta.  Det er litt for mye snø etter vår smak, men Russel sin gruppe er foran oss.  Det er bare å håpe at det ikke løsner.  Plutselig faller en på Russel sin gruppe.  Fra vår posisjon kan vi bare hjelpeløst være vitne til at han akselererer nedover mot Yellow Rock Band.  Etter det er det bare tomlufta i 50 meter før 300 høydemeter med stupbratt snø.  Heldigvis stopper han på et eller annet vis og er uskadd.  En av Russel sine guider følger ham ned.  Omtrent samtidig med dette møter jeg veggen.  På 7800 moh innser jeg at jeg aldri kommer meg til toppen.  Kreftene er slutt.  Klokka er syv om morgenen.  Går jeg videre, kommer jeg meg i hvert fall aldri ned igjen.  Vi har snakket mye om toppdagen, og var enige om at å gå tom over 8000 meter ikke var lov.  Beslutningen er overraskende enkel.  Jeg knipser noen bilder og snur. 

Utsikt fra 7800 m.  ABC ligger på moreneryggen som svinger til høyre nede i dalen.  Camp 3, som vi droppet, på ryggen til venstre.

Utsikt mot det tibetanske platået og Tingri.  Yellow rockband synes tydelig.

Utsikt vestover.  Man kan skimte en annen klatrer på originalruta.

Himalayafjellkjeden vestover.  Shishipagma, en annen 8000-meter, synes tydelig til venstre.

Først nå ser jeg hvor bratt det er. En sherpa følger meg til det faste tauet og kontrollerer at jeg gjør ting riktig før jeg rappellerer ned.  Så snur han og tar igjen de andre på kort tid.  Turen tilbake til camp 2 blir lang og tøff.  Vel tilbake i campen forbarmer en sherpa seg over meg og gir meg juice.  En hel time bruker jeg på å få av meg stegjernene.  Etter det ligger jeg bare strak ut.  Ut på dagen begynner klatrere å returnere etter å ha vært på toppen, eller snudd i forsøket.  Det er et spesielt syn.  Alle er tydelig preget og nesten samtlige har den umiskjennelige tørrhosten som kjennetegner dem som har pustet kald og tørr luft under ekstreme påkjenninger.  Klokka blir 5-6 på ettermiddagen før mine kamerater kommer slepende inn i campen.  De siste blir shortropet ned av sherpaene.  Tanken er at hvis de faller skal sherpaene greie å forhindre en utglidning.  Alle har nådd toppen og er svært fornøyde.  På toppen kunne de se rett over til Everest knappe to mil unna!  

Vidar på toppen!  Everest med Nordruta godt synlig.  Til høyre for toppen ser vi Sørskaret og Lhotse.

Noen har nok tøyd grensene litt vel mye, men alle kommer velberget ned.  Ekspedisjonslederen vår gikk tom for oksygen på toppen, og får en halvtimes behandling med oksygen nede i campen.  Glade og fornøyde kan vi sende melding tilbake til Norge om at toppen er nådd.  Fem av seks på toppen er suverent!  Jeg gleder meg med de andre og vet at jeg tok rett beslutning.  For å komme til topps må alt klaffe og en må unngå sykdom.

Camp 2 mens jeg venter på at resten av gjengen skal komme ned fra toppstøtet.

Hjem igjen 2. oktober

Sherpaene våre beslutter at vi skal ta alt i en bør ned.  Alt som ble båret i flere omganger opp, blir nå fordelt på alle.  Vi ender opp med ganske tunge sekker.  Sherpaene har enorme sekker.  Rappellene ned de to isklippene blir skumle, men alle klarer seg godt. 

Thomas rappellerer ned "First icecliff".  Camp1 på ryggen til venstre.  ABC skimtes øverst i høyre bildekant.

Vel nede i camp 1 legger vi fra oss det meste før vi går videre til ABC.  Vi skal sende opp noen senere for å hente utstyret.  Det er begynt å bli mørkt når vi møter kjøkkengutten vår.  Han har gått oss i møte for å servere oss varm te.  Når vi endelig kommer til ABC, har Kayla, kokken vår, disket opp med et herremåltid.  Matlysten er laber ennå, men noe næring får jeg da i meg.  Det er deilig å være nede i ”tykk” luft igjen!  

Utdeling av lønn og bonus til klatresherpa Pemba og kjøkkengutten.

En dyster påminnelse om hvordan tibetanerne blir behandlet av okkupasjonsmakten får vi fra Kayla.  Han kan fortelle at når vi var på vei opp til camp 2 ble leiren invadert av 40 kinesiske soldater som skulle hindre at et følge med tibetanere greide å rømme over grensen til Nepal.  De var allerede ute på breen en knapp kilometer fra ABC, der en handelsrute går over til Namche Bazar gjennom Nangpa-La passet.  Det endte med at de skjøt og drepte en ung tibetansk kvinne og såret ytterligere en person.  Bare noen dager før gikk vi på samme plass for å iaktta ABC fra Nepalsk side.

Den "sjarmerende" grensebyen Zangmu.

Etter noen dagers venting på yak-transport av utstyr kommer vi ned til sivilisasjonen.  Nå kjører vi fra Tingri til Kathmandu på en dag.  For å akklimatisere brukte vi fem dager inn.  Vel nede i Kathmandu blir barbereren besøkt før det blir stor fest med god mat sammen med Russel sin gruppe på en fin restaurant.  11. oktober lander vi på Gardermoen etter å ha vært 50 fantastiske dager på tur.

Selvportrett kun minutter før besøk hos barbereren...

Utsikt fra sightseeingtur forbi Himalaya-kjempene.  Cho Oyo sett fra sør.

Everest fra samme flyturen.  Her er Sørskaret og siste del av ruta fra sør tydelig.

Grafisk fremstilling av akklimatiseringen.